Antall patentsøknader i Norge økte med 44,4 % i 2025, samtidig som bruken av kunstig intelligens har økt kraftig på kort tid og gjort det enklere å utarbeide noe som tilsynelatende kan se ut som en patentsøknad. Etter vår faglige vurdering er dette utviklingstrekk som i stor grad må forstås i sammenheng.
Hvert femte norske selskap med mer enn ti ansatte bruker AI. Det bidrar til lønnsomhet og konkurransekraft der det gir målbar effekt på kostnader, kvalitet og marginer. AI er blitt en del av infrastrukturen for moderne, norsk verdiskaping.
I denne utviklingen ser vi at en økende andel patentsøknader har grunnleggende svakheter, noe som i praksis kan få store konsekvenser for den faktiske patentbeskyttelsen og dermed den kommersielle verdien av patentsøknaden. Dette gjelder særlig søknader som er utarbeidet uten patentfaglig bistand, ofte med støtte fra AI-verktøy.
Denne artikkelen tar for seg hvilke forhold som bør avklares før en patentsøknad leveres, og hvorfor det nettopp i denne fasen ofte er avgjørende å involvere patentfaglig kompetanse når målet er reell og håndhevbar patentbeskyttelse.
Patentkravene er den delen av en patentsøknad som juridisk fastsetter hva patentet faktisk beskytter. Det er også her den kommersielle verdien defineres. Formuleres dette riktig, så er patentet verdifullt. Bommer man, kan patentsøknaden være verdiløs.
Et typisk eksempel på undervurdering av kompleksitet er at en patentsøknad beskriver teknologien grundig, men at patentkravene enten er for smale, for brede eller ikke tilstrekkelig støttet av beskrivelsen.
Når dette først avdekkes etter innlevering, kan det være for sent å justere uten å svekke beskyttelsen og den kommersielle verdien. Enkelte mangler kan rettes, men alvorlige feil i patentkravene kan som hovedregel ikke rettes etter innlevering. Resultatet kan bli et patent med begrenset kommersiell verdi eller avslag, selv om den tekniske løsningen i utgangspunktet kunne vært patenterbar.
Et patent bør heller ikke kun beskytte dagens løsning, men også være utformet slik at det gir rom for videre utvikling, forbedringer og nye søknader knyttet til samme teknologi.
En gjennomgående utfordring vi også ser i praksis, er at mange patentsøknader er utarbeidet som forklarende tekniske beskrivelser, snarere enn som juridiske dokumenter tilpasset patentsystemets krav. Dette gjelder særlig søknader der AI har vært brukt som støtte i arbeidet.
Man bør også være klar over at den tekniske løsningen må holdes hemmelig før patentsøknad leveres. Bruk av enkelte AI-verktøy kan samtidig innebære risiko for at opplysninger ikke behandles konfidensielt, og sensitiv informasjon kan derfor komme på avveie.
Det trenger på ingen måte å være omfattende arbeid å avklare hva et patent bør omhandle og dekke før man setter i gang å skrive. Det handler om å bruke litt tid på en kommersiell forankring. Vi i Acapo Onsagers kaller det Linking IP to business.
For å oppnå patentbeskyttelse må en teknisk løsning oppfylle flere grunnleggende vilkår. Disse vurderes strengt av Patentstyret, uavhengig av hvordan søknaden er formulert språklig.
Den tekniske løsningen må være ny, ha oppfinnelseshøyde, ha teknisk karakter og være tilstrekkelig beskrevet slik at den kan gjenskapes av en fagperson.
I praksis betyr dette at selv om en patentsøknad fremstår språklig god og teknisk gjennomarbeidet, kan den likevel falle på grunnleggende patentrettslige vilkår.
AI-verktøy kan bidra til å formulere og strukturere teksten i en patentsøknad, men vurderer ikke om den tekniske løsningen faktisk er ny, om den innebærer en reell oppfinnelseshøyde, eller om beskrivelsen gir tilstrekkelig støtte for det som søkes beskyttet gjennom patentkravene.
Det er nettopp disse vurderingene som avgjør om en søknad kan godkjennes, og hvilken kommersiell verdi patentet faktisk får.
Før innlevering finnes det betydelig handlingsrom. Etter innlevering er dette kraftig begrenset.
Før innlevering kan man vurdere om den tekniske løsningen faktisk er patenterbar, justere teknisk beskrivelse og avgrensning, vurdere alternative utførelsesformer og legge grunnlag for videreføring, også internasjonalt. Dette er vurderinger som ofte overses når søknader utarbeides raskt ved hjelp av kunstig intelligens.
En patentsøknad publiseres normalt 18 måneder etter innlevering, uavhengig av om patent senere meddeles. Det betyr at teknologien blir offentlig kjent og at konkurrenter får fullt innsyn.
En svak søknad kan dermed svekke konkurranseposisjonen uten at søkeren sitter igjen med tilsvarende sterk beskyttelse.
En patentsøknad gir i utgangspunktet kun beskyttelse i de landene den leveres. Det kan derfor være avgjørende å vurdere geografisk omfang allerede før første innlevering. Norge alene er ofte ikke tilstrekkelig dersom teknologien har kommersielt potensial utenlands.
I tillegg stiller enkelte land krav om at patentsøknader må håndteres gjennom lokalt autoriserte rådgivere, noe som også bør tas med i vurderingen av videre strategi.
Valgene i den første søknaden legger samtidig premissene for videre internasjonal beskyttelse. Feil og mangler i den opprinnelige søknaden følger som hovedregel med videre, også ved senere innleveringer i andre land. I tillegg gjelder det strenge frister, normalt 12 måneder fra første innlevering, for å utvide beskyttelsen internasjonalt.
Dette gjør den første fasen særlig kritisk og understreker betydningen av å se patentsøknaden i et internasjonalt perspektiv allerede før den leveres.
I praksis ser vi at mange tar kontakt for å få vurdert om den tekniske løsningen faktisk er egnet for patent, om søknaden gir reell og håndhevbar beskyttelse, og om tidspunktet for innlevering er riktig.
Tidlig patentfaglig bistand handler ikke om formaliteter, men om å sikre at de valgene som tas i denne fasen gir et best mulig grunnlag for videre patentbeskyttelse og kommersiell utnyttelse.
Husk at det også er mulig å kontakte oss dersom dere allerede har søkt og fått avslag.
Deler av denne teksten er utarbeidet med støtte av kunstig intelligens. Innholdet er gjennomgått og kvalitetssikret av oss.